Bjørn Kowalski Hansen, Global2000-#2

Hovedsalen: BJØRN-KOWALSKI HANSEN

It is what it is until you get it right (when somebody decides to pay for the spotlight)

En god idé er verdiløs hvis du ikke klarer å selge den. Mange husker kanskje den gamle historien om Columbi egg, en idé som når man har fått den forklart virker irriterende åpenbar. Litt sånn som folk pleier å si om konseptuell kunst: ”Ungen min kunne gjort det der.” Det er mulig, men ikke uten å være deltager i det sosiale spillet som allerede eksisterer rundt det å komme opp med konseptuelle kunstverk. Sånn er det med alle idéer, uansett felt.

Konseptuell kunst handler om faktisk å gjennomføre en idé som andre kanskje har overveid, men aldri satt ut i livet. Som å lage en utstilling basert på tittel-idéer hvor man ikke visste hva det faktiske arbeidet skulle være. Eller å sende av gårde en bestilling til en kinesisk malerifabrikk hvor arbeiderne blir bedt om å male sine egne selvportretter.

Vi lever i et samfunn der ”kreativitet” blir ansett for å være det som skaper verdi. Det
”skapende mennesket” tryller verdi ut av intet. En god idé, tror mange, ”selger seg selv” simpelthen fordi noen automatisk vil anerkjenne at idéen tilfredsstiller et tidligere udekket behov, og vips har man noe nytt å selge.

Men idéer er ikke gull. Idéer trenger først og fremst å bli solgt. Og dette skjer ved at noen tar noe som egentlig ikke har noen verdi og får noen andre til å få lyst på det. Denne typen begjærsproduksjon skapes ofte av hvem som selger. I 1973 lanserte diamantselgeren James Assael og den franske playboyen Jean-Claude Brouillet svarte perler på luksusmarkedet, uten hell. Det var først da juvelgiganten Harry Winston gjorde dem tilgjenglig til en fantastisk høy pris at kjøpere begynte å få lyst på disse perlene. Idéer og produkter er i seg selv er verdiløse. The pitch is everything, og det er selgeren som skaper verdien.

Tekst av Erlend Hammer

Bjørn-Kowalski Hansen er født på Nesttun utenfor Bergen i 1979. Han bor og arbeider i Oslo.

Prosjektrommet: BRITA BEEN

Brita Beens tekstiler forholder seg til tradisjonen vi kjenner fra Bauhaus-bevegelsen. Uttrykket i hennes verk har sitt utgangspunkt i vevingens grunnleggende prinsipp, nemlig rutenettets konstruksjon.

Ut i fra rutenettets begrensninger har Been gjort en grundig undersøkelse av mulig variasjoner av farger og form, innenfor reglene hun har satt opp for seg selv i forhold til denne teknikken. Gjennom en lang rekke arbeider kan hun vise til en slags seriell gjennomgang av uttrykksmulighetene. Her kan man igjen gå tilbake til hennes modernistiske utgangspunkt; med rektangelet og kvadraten som et utgangspunkt, og igjen videre til minimalistene på 70-tallet.

Minimalistiske kunstnere plukket opp tråden, de diskuterte nettopp et begrep som “repetisjon”,
og de eksperimenterte med de maskinelle forutsetningene under produksjon. Ut i fra et slikt perspektiv kan Beens arbeider vurderes i forhold til en rekke kvaliteter, som det komposisjonsmessige og formale utrrykket, og i forhold til det fysiske og konkrete materialet. Hennes arbeider er ofte store tekstiler som oppleves som monumentalt i forhold til rommet.

Been er født i Moss i 1947 og bor og arbeider i Telemark. Hun er innkjøpt av en lang rekke norske institusjoner, blant annet Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim, Kunstindustrimuseet i Oslo og Norsk Kulturråd.

Denne presentasjonen blir en av de første visningene av Gabrielsens kunstneriske prosjekt. Han er født i Oslo i 1981 og oppvokst i Fredrikstad, men bor og arbeider i Oslo.

Hans prosjekt forholder seg strengt tatt ikke bare til kunstverdens hvite kube, men til en større offentlighet gjennom bruken av internet som en kanal for hans virke. Gabrielsens prosjekt er en slags TV-serie, heretter kalt en web-serie, hvor han introduserer sin figur, Ted.

Historien til Ted er kort fortalt om en ung mann som har utdannet seg som skuespiller i USA, ved et institutt for såkalt “method acting”, altså den typen rollefortolkning som er kjent gjennom skuespillere som for eksempel Robert DeNiro, Al Pacino og Marlon Brando.

Vi møter Ted i en rekke situasjoner hvor han forteller oss om sine planer og sine drømmer. Han går gjennom sine erfaringer og gir oss sine betraktninger på livet med utgangspunkt i en skuespillers fortolkning. Måten Gabrielsen gjør dette er ved hjelp av en estetikk som kan gjenkjennes fra vår tids “reality-shows”. Han spiller også på måten vi i dag kan iscenesette oss selv ved hjelp av web-kamera og dokumentere et hvert øyeblikk med digitalkamera og mobilfoto før vi publiserer det på blogg og hjemmeside. Det er fra dette perspektivet vi blir kjent med Ted, både i privat og offentlig sammenheng.

Selve web-serien ble lansert med sin første episode 25. juli, på www.theshit.no, og presentasjonen på Telemark Kunstnersenter er en mulighet for å lære mer om bakgrunnen for prosjektet og se eksklusivt materiale.